Om å ikke ha det noe greit

Her på "Det blide Sørland" har vi det jo alltid så "greit"... Joda. Det er jo sant det.
Men faktisk så er det ikke alltid man har det så greit, selv om man svarer "joda!".
Ting er ikke alltid slik som de ser ut.

Hvordan har man det på jobb egentlig? Hvem er den personen som sitter der borte i hjørne. Hun eller han som egentlig tuster mest for seg selv.
"Åh, h*n er jo så sææær. Vil bare være i fred" tenker vi vel ofte?
Særlig Sørlendinger er flinke til å ikke bry seg. Her nede på bibelbelte er vi kjempeflinke til å virkelig ikke bry oss i det hele tatt.

Jeg lurer på om det er litt sånn at en egentlig ikke mener å ikke bry seg, men at vi har på en måte fått printet inn i hodet, at vi ikke skal forstyrre.
Men for guds skyld!! Forstyrr!!

Jeg var på et kurs en gang om Cultural Awareness. Det er det beste kurset jeg noen gang har vært på. Og en ting han repeterte ofte var: "Behind every action, there is a good intention".
Først reagerte vi negativt på dette. Men uten at jeg skal greie ut i det uendelige om dette, så er det jo sant. Jeg tror faktisk ikke at folk alltid mener å være så "dredne" som de ofte kan være. Men det er vel mer som jeg nevner over. Man vil ikke forstyrre... være masete.

Men neste gang dere planlegger en hyttetur, eller en liten tur på byen. Tenk på hvem som sitter ved siden av. Den personen hører kanskje alt. Selv om h*n ikke sier noe. Så kan det faktisk være at den personen hadde satt pris på å bli spurt.

Hvordan snakker vi til hverandre? Når vi er på butikken.. på jobb..
Hvordan svarer vi egentlig når noen spør om noe? Hogger vi tilbake fordi vi er stresset? Hogger vi tilbake fordi vi føler oss kontrollert hvis noen spør om noe vi holder på med?
Eller kanskje den personen faktisk spør for å skaffe seg informasjon? For å være litt "med". Eller rett og slett et klønete forsøk på å være litt sosial?
Skal vi da bare snu ryggen til og himle med øynene? Skal vi alltid anta at den eller de som sitter der ikke er interessert i å være med på noe som helst?

Prøv å tenk litt.. burde vi kanskje være litt snillere med hverandre? Burde vi kanskje tenke litt på at det er ikke sikkert at alle har det så himla greit?

Kanskje den personen på jobb som er gretten og sur har en grunn?
Kanskje den personen som faktisk plutselig gikk i sinne hadde en utrolig god grunn?
Jeg tviler på at noen blir sinte og fortvilet fordi de ikke har noe annet å gjøre.
Kanskje h*n faktisk har kommet til et punkt hvor h*n ikke vet hvor eller hvordan h*n skal klare å komme seg igjennom dagen uten å gråte foran alle sammen?
Det er ikke noe greit å sitte der å se at "alle andre" har et sosialt liv på jobb, og en ikke er en del av det. Latter.. knising.. kaffekrus som klirrer. Mer hvisking og blikk..
Guri så gøy det er når en er med. Men himmel og hav så vondt det er når en blir fryst ut. Eller rett og slett ikke vurdert til å være med i samtalen i det hele tatt?
Det er ikke sikkert at den personen egentlig er så himla opptatt hele tiden, og virker som h*n ikke er interessert.
Spør... inkluder.. smil.
Det teller mye mer enn en tror.