Livet går visst videre

Ja de sier så. Og jeg skjønner nå at jeg må ta meg sammen.
Jeg har grått mye. Men verst var det da jeg kjørte alene hjem til meg selv mandag kveld. Da ble det litt for mye. Jeg gråt og pratet med han. Ropte og skrek. Spurte han hva han ville jeg skulle gjøre.
Min far var en mann som aldri overlot noe til tilfeldighetene. Skulle han ta båten til danmark fra kaien i byen, nedenfor der de bor. Var han som regel 2 timer før tiden. "Man vet jo aldri!" Han var typen som sto klar med lue og skoene på en halv time før vi skulle gå noe sted.
Alle papirer er sirlig ordnet i permer med dato og alt. Ingenting lå å slang noe sted.
Han elsket å planlegge ting, forbrede ting.
Men her savner jeg en instruks...Hva ville han jeg skulle gjøre? Hvorfor han han ikke skrevet en bruksanvisning på livet mitt uten han?

I følge min mann, så fortalte han at han var så fornøyd med hvordan ting gikk for meg for tiden. At jeg enelig hadde fått litt orden på livet mitt.
Vil han at jeg nå skal klare meg selv? Mulig det ja.

Pappa var til stede når jeg ble født, ( selv med litt protest fra jordmor den gang. ) Mulig han klippet over navlestrengen, men han slapp den aldri.

Da jeg satt der i bilen å hulket som en idiot, mens jeg spurte han hva jeg skulle gjøre og lette febrilsk etter svar. Da fikk jeg jo ikke noe svar.
Men nå føler jeg meg overraskende rolig. Jeg er nesten redd for å slippe panikken? Merkelig.
Tror nok han har lagt en hånd på skulderen min her ja.
Nå er det 1000vis av ting som må ordnes. Men vi får begynne å nøste i et hjørne.

Imens må livet gå videre. Jeg ser ut av vinduet at folk går jo rundt som aldri før. Og var til og med å handlet på butikken i går. Nå har vi i alle fall yoghurt for en stund, for å si det sånn.. huff..

Nei, nok om dette!
I går lå frøboksen på kjøkkenbenken. Jeg hadde tenkt å bare pakke den inn igjen å sende den videre. Men heldigvis åpnet jeg den. Oj.. der var det litt av hvert. Jeg tok noen ting, og la inn noen ting. Orket ikke begynne å google så mye så det bli litt kort. Men jeg er glad for at hagegalskapen ikke er forsvunnet i suget av andre ting her. Så nå skal jeg opp å levere den til Ellea, oppi gata her. Tenker hun gleder seg ja!!

Amaryllisene som jeg har plantet vokser egentlig ikke. Papillo, fra hageglede viser tegn til liv. Men de jeg har overvintret selv, er ikke akkurat sprudlende. Men vi får gi dem litt tid.

Mens jeg sitter her å skriver, hører jeg at Vilja ( yngste katten ) driver å jakter på Lillegrå ( den eldste ) . Innimellom høres små irriterte knurr og fres fra Lillegrå. Skjønner ikke at Vilja gidder det der. Snart får hun vel et smell over snuten tenker jeg.
Men det går veldig bra ellers med dem. Vilja går nå ut også. Og da blir alt mye lettere.
Hei og hopp!!!

-Så se jeg at underskriften min har forsvunnet under her... hmmm må fikses i kveld.

Ellers glemte jeg å si tusen, tusen takk til alle for de rørende kommentarene i forrige inlegg. Det satt jeg så utrolig pris på.