torsdag 27. november 2008

Livet går visst videre

Ja de sier så. Og jeg skjønner nå at jeg må ta meg sammen.
Jeg har grått mye. Men verst var det da jeg kjørte alene hjem til meg selv mandag kveld. Da ble det litt for mye. Jeg gråt og pratet med han. Ropte og skrek. Spurte han hva han ville jeg skulle gjøre.
Min far var en mann som aldri overlot noe til tilfeldighetene. Skulle han ta båten til danmark fra kaien i byen, nedenfor der de bor. Var han som regel 2 timer før tiden. "Man vet jo aldri!" Han var typen som sto klar med lue og skoene på en halv time før vi skulle gå noe sted.
Alle papirer er sirlig ordnet i permer med dato og alt. Ingenting lå å slang noe sted.
Han elsket å planlegge ting, forbrede ting.
Men her savner jeg en instruks...Hva ville han jeg skulle gjøre? Hvorfor han han ikke skrevet en bruksanvisning på livet mitt uten han?

I følge min mann, så fortalte han at han var så fornøyd med hvordan ting gikk for meg for tiden. At jeg enelig hadde fått litt orden på livet mitt.
Vil han at jeg nå skal klare meg selv? Mulig det ja.

Pappa var til stede når jeg ble født, ( selv med litt protest fra jordmor den gang. ) Mulig han klippet over navlestrengen, men han slapp den aldri.

Da jeg satt der i bilen å hulket som en idiot, mens jeg spurte han hva jeg skulle gjøre og lette febrilsk etter svar. Da fikk jeg jo ikke noe svar.
Men nå føler jeg meg overraskende rolig. Jeg er nesten redd for å slippe panikken? Merkelig.
Tror nok han har lagt en hånd på skulderen min her ja.
Nå er det 1000vis av ting som må ordnes. Men vi får begynne å nøste i et hjørne.

Imens må livet gå videre. Jeg ser ut av vinduet at folk går jo rundt som aldri før. Og var til og med å handlet på butikken i går. Nå har vi i alle fall yoghurt for en stund, for å si det sånn.. huff..

Nei, nok om dette!
I går lå frøboksen på kjøkkenbenken. Jeg hadde tenkt å bare pakke den inn igjen å sende den videre. Men heldigvis åpnet jeg den. Oj.. der var det litt av hvert. Jeg tok noen ting, og la inn noen ting. Orket ikke begynne å google så mye så det bli litt kort. Men jeg er glad for at hagegalskapen ikke er forsvunnet i suget av andre ting her. Så nå skal jeg opp å levere den til Ellea, oppi gata her. Tenker hun gleder seg ja!!

Amaryllisene som jeg har plantet vokser egentlig ikke. Papillo, fra hageglede viser tegn til liv. Men de jeg har overvintret selv, er ikke akkurat sprudlende. Men vi får gi dem litt tid.

Mens jeg sitter her å skriver, hører jeg at Vilja ( yngste katten ) driver å jakter på Lillegrå ( den eldste ) . Innimellom høres små irriterte knurr og fres fra Lillegrå. Skjønner ikke at Vilja gidder det der. Snart får hun vel et smell over snuten tenker jeg.
Men det går veldig bra ellers med dem. Vilja går nå ut også. Og da blir alt mye lettere.
Hei og hopp!!!

-Så se jeg at underskriften min har forsvunnet under her... hmmm må fikses i kveld.

Ellers glemte jeg å si tusen, tusen takk til alle for de rørende kommentarene i forrige inlegg. Det satt jeg så utrolig pris på.
Blogglisten

9 kommentarer:

Mario sa...

Kjære Charlotte klemmer til deg i en vanskelig tid!!
Utrolig sterkt det du opplever nå.
Pappaen er stolt av deg !
Håper jeg får lagt inn denne komentaren . Sliter litt med det hos deg.

Elisabeth sa...

Uff, det er så tungt å miste sine foreldre, jeg skjønner litt av hvordan du har det, har mistet begge mine. Man må bruke lang tid både å bearbeide og finne igjen fotfeste sitt. Men man kommer igjennom det, selv om det mange ganger virker umulig. En trøst er alle gode minner, det blir dine edelsteiner videre i ditt liv, og ikke minst gir det styrke til å komme igjennom dette.
En god klem til deg.

smgj sa...

Kjære deg. Ikke ha det for travelt med å "ta deg sammen". Man SKAL tillate seg å sørge og være fortvilet. Det er en del av sorgen ved å miste noen man ser glad i. Man skylder seg selv det, man skylder på en måte den som gikk bort det også.
Kun når man gir seg selv lov til å sørge, være fortvilet, føle seg forlatt og alene vil sorgen og fortvilelsen til slutt gå over til ømmhet og glede over de gode minnene istedet for sårhet. Det tar minst et år å lage nye rammer rundt alle merkedagene. Men det er heldigvis ikke alle dager det er like intenst. *klem*

Ellea sa...

Ja tenk hvis det hadde vært bruksanvisning for hvordan man skulle klare å leve videre uten dem man er så glad i du!........Dessverre (eller kanskje heldigvis) finnes ikke noe sånt og man er nødt til å finne ut av det selv. En vemodig og vanskelig prosess, men også en prosess der en lærer mye om seg selv.

Hvis du ser på bloggen min i dag, ser du noen plantelapper som jeg har lagtet i det siste. Skrekkelig stolt av dem! Jeg har laget noen til deg også, av de frøene jeg fant fram bilder av på nettet da du var hos meg.

Juni sa...

La alle følelser være velkomne, la ingen være fobudte eller "gale". Snakk om din far med alle de andre som var glad han, si gjerne de samme tingene flere ganger.
Det hjalp i allefall meg til å koble hjerne og hjertet da min mor døde. De to; hjernen og hjerte, er liksom ikke på samme planet når sorgen rammer så hardt.

Det uforståelige,det ufattelige, det umulige har hendt og fortvilelse,sorg,sinne,glede over gode minner, følelse av håpløshet og forlatthet var livet mitt da mamma døde. Hun døde for ca.1,5 år siden - og jeg kan til tider fremdeles ikke fatte det, selv om jeg VET det.

Jeg aner hvordan du har det nå og tenker på deg og dine både titt og ofte.
Klem fra meg.

Charlotte sa...

Tusen takk alle sammen.
Ellea: Tusen takk for merkelappene, de er jo så fine at de skulle vert rammet inn!

Jolima sa...

Verden går videre, den gjør alltid det. Men verden forandrer seg. Det gjør vondt og krever så mye energi. Du må finne din vei i sorgen, du finner ingen fasit andre steder enn i deg selv. Ingen vet akkurat hvordan du har det, men vi vet at å miste noen man er glad i er helt forferdelig uansett.

Når du beskriver noe av det du opplever så er det en voldom påminnelse om man må huske på å lage gode minner sammen med de man er glad i. Det er bra at du har gode minner, de er dine for alltid!

Sine sa...

Det er så mye godt sagt her, Charlotte. Jeg støtter det, og så vil jeg bare si at jeg tenker masse på deg i sorgen din.

I hjertet vårt bor mennesker som hører hjemme der. De blir boende der, selv om de er døde.

God klem

Monica sa...

Kondolerer...

Related Posts with Thumbnails