Av alle høylitterære magasiner man kan finne, så leste jeg en setning i Se og Hør.. ( Kjøpt det jeg? Neeeiii, aner ikke hvor det kom ifra. ) Mira Craig, kaller sin "dårlige side" for Satan.
Vel jeg må si at dette slo meg litt, først og fremst fordi jeg følte det veldig riktig for meg også noen ganger.
Jeg framstår som oftest som en "Sprudlende person" i følge flere av mine kolleger. Og det er jo utrolig hyggelig å høre. I stedet for "Fjasete" for eksempel. Men det er jo fordi jeg trives som plommen i egget, og elsker alle jeg jobber med. (nesten...) Og da er det jo lett å være sprudlende.
Men jeg har en mørk-mørk side. Når jeg var mindre var det vanskeligere å skjule denne. Og den fikk ganske ofte fritt spillerom i form av hyling, og tramping. "Jeg rømmer altså!" Var en setning som ofte ble hørt i vårt hus. Min far pakket den lille sekken min og vinket farvel. Jeg gikk den laaaange triste veien, helt alene i den store verden - helt til den sorte trappen bak huset. Der spiste jeg nisten min og så ble jeg blid og kom hjem igjen. Min mørke side kommer fort opp, men forsvinner som regel igjen ganske fort også. Så det er som et blaff. Noe de fleste vet. Jeg hater langsinte mennesker. Og jeg tilgir og gjør det jeg kan for å bli venner igjen som regel ganske fort.
Men noen ganger, noen ganger kommer Satan i meg. Og DA, da blir jeg ikke sint. Jeg sier ingenting. Jeg later som ingenting. Men inni meg bobler det noe, en gryte med kvalmende, sydende sinne. Planer for hevn kan ligge i alt fra timesvis til årevis bak i hodet mitt.
Jeg er ganske redd for denne delen av meg. For den delen tør ikke engang jeg å kødde med. Få har sett den, og håper få får se den.
Denne delen kommer opp i halsen på meg hvis noen gjør noe som er så totalt urettferdig, eller krenkende som gjør at jeg blir maktesløs og ikke kan forsvare meg der og da. Vel det er vanskelig å forklare.
Nå er den her igjen!!- Bildet under illustrerer ganske godt hvordan jeg føler meg nå:
Bildet er lånt fra http://unsportsmanlikecomment.files.wordpress.com
Nå får han fritt spillerom. Det er noen som har tråkket over min grense. Det er noen som har skadet noen som jeg er glad i, som er viktige for meg. NÅ er det noen som tror de kan være lurere enn meg. Som tror de kan true meg fordi de sitter i en maktposisjon. Men den personen kan fra nå av ikke sove rolig lengre. En dag, på en eller annen måte må denne personen faktisk smake samme medisin. Øye for øye, tann for tann.
Nå er jeg forbanna!!!!!!!!!!!!! SÅ forbanna som bare en mor kan bli. I say no more!! Rettferdigheten seirer til slutt. DET er noe jeg er helt sikker på og tror på.
Jeg snakker ikke om vold. Ikke om ting som ikke er innenfor loven. Aldri!!! Men, rettferdigheten vil seire.... Jeg er den typen som redder insekter ut av svømmebassenget... Men jeg har en mørk side!!!
Sakset fra Wikipedia:
Satan (שָׂטָן, på standard hebraisk Satan, gresk latin Sátanas, arameisk שִׂטְנָא, som betyr «motstander») er en engel, demon eller en undergud i mange religioner. Satan spiller flere roller i den hebraiske Bibelen og i Det nye testamente. I den hebraiske Bibelen er Satan en engel som Gud bruker til å teste menneskenes trofasthet til Ham (for eksempel prøven i Jobs bok). I Det nye testamente er Satan portrettert som en ond, opprørsk demon som er Guds og menneskehetens fiende.
I moderne religioner og andre mytologier blir Satan også sett på som en enhet som er årsaken til alt ondt i verden, det ondes innerste vesen.
Innlegg
6 kommentarer:
Ja hun i norvegiaostreklamen er akkurat som meg. Vittig!
Ja godt du tolket det akkurat slik og ikke trodde jeg var blitt en satandyrker. He-he!
Vi har vel alle en mørk side som bare de nærmeste kjenner til.
Når jeg leste innlegget ditt, så måtte jeg smile fordi jeg så deg for meg som liten der du dro avgårde med niste i sekken. Nesten som den reklamen på tv for Norvegia ost, tror jeg det var.
Jeg tror det er sunt å ha en mørk side,jeg. Innenfor rimlighetens grenser selvsagt. Det kan gi oss litt ryggrad og er beskyttende for våre nærmeste.
Jeg skulle ofte ønske jeg lot min "satan" litt oftere ut av sekken i stedet for å gå som en trykkoker. Å slippe litt damp ut av ganger er ikke så dumt. Det er verre med de helt store eksplosjonene.
;)
Hehe!
Det ble litt omvendt her siden jeg slettet kommentaren over pga jeg glemte et par ord i farten.
Beklager det:)
Jeg kjenner meg igjen i begge bildene du beskriver. Jeg har også rømt huset som liten. En gang til en stein 20 meter unna. Der satt jeg lenge og kjedet meg og var trist. En annen gang ut på altanen under tak (fornuftig nok på våte vestlandet) - jeg hadde jo tenkt å bli der en stund. Ja ja.
Det andre med satan kjenner jeg også igjen. Når noen tråkker på grensen, jeg vil bare brøøøle, hyle, klore og slå. Men alt forblir inni meg, som sinne. I tenårene kom det ut i dagboka, så der finnes noen oppskrape ark og rablerier med hard penn.
Det er godt å reagere på urett. Håper det retter seg opp for dere.
God klem!
Gjett om jeg kjenner igjen kampviljen din. Når det virkelig er noe som betyr noe for oss, med meg er det barna mine og dyr, da dukker løvemor frem med nebb og klør. Og ja, løvemor FÅR nebb i slike situasjoner. Heldige er de barn som har ressursterke foreldre som tør og kan ta grep. Enten det er urettferdighet eller det å ikke bli hørt eller tatt på alvor. Eller å kjempe seg frem i et tunggrodd hjelpeapparat og ligge i en bunke papirer og vente. Jeg har vært der og vet at det ikke nytter å stille seg i køen og vente tålmodig som den snille piken man er oppdratt til å være. Noen ting krever at man tar på seg andre klær, slår i bordet og viser jernvilje. Lykke til, dette er jeg sikker på at du fikser!
Legg inn en kommentar