Drit i om det er rotete, bare det lukter roser!

Kan ikke si at jeg er drømmehusmorkoneemne for tiden. Litt for mye å henge fingrene og hodet i for tiden.. Phu! Så nå har jeg kommet fram til den konklusjonen-godt hjulpet av en meget klok og vakker dame som bor litt oppi gata her- at jeg må kutte noe en stund. Så nå har jeg kuttet noen ting da. Og denne uken så har jeg faktisk ingenting som står i boka mi som må rekkes eller gjøres etter jobb! Så nå sitter jeg her i husets rot og lurv. Spiser varme KanelGifflar ( skutt på Kiwi av Gubben og varmet opp hjemme ) med pc`en i fang, “crap-tv” på tv`en og en orange katt i armkroken.(Vel- i armkroken var vel en overdrivelse. Han er egentlig oppå tastaturet og i armkroken, og under bordet, og oppå hodet mitt, og ned på tastaturet igjen… osv-osv. )

Foran meg på bordet står det en bukett med nyplukkede roser fra hagen. Ute er det like lurvete som inne. Men jeg gir pokker! Rett og slett. Jeg har tatt i feiebrettet og gått rundt med det litt så det skal se ut for resten av familien som om jeg holder på med noe. Ha-ha!! Men så lenge roseduften sprer seg her i stua så kan det være det samme. Og jeg er jommen meg fornøyd. :-D

 

En annen fantastisk ting. I dag dumpet enda et brev fra Portugal ned i postkassen her til meg og andre hagegale. Jeg har valgt å holde navnet litt sånn “skjult” da jeg ikke er sikker på om vedkommene er enig at jeg klistrer dette utover webben.

Det er så utrolig koselig å få et håndskrevet brev i disse emailtider. Enda gøyere er det når det er spennende frøposer inni, av planter som ikke er vanlige her i Norges vindblåste og furet værbitte land.

Jeg har motatt slike brev før av denne fantastiske personen. Og flere typer vokser nå i drivhuset.
Flere skal nå såes bare jeg får rensket drivhuset for vinteren først.

Tusen, tusen takk kjære deg. Setter så utrolig pris på dette, og skal spre de videre til resten av Vågsbygd Hagegale.

A- for Annerledes

Petunia har startet runde 2 i ABC i ord og bilder. Og jeg hiver meg på igjen.

Jeg har valgt ordet Annerledes. Eller Anderledes.. kan visst staves på begge måter har jeg forstått.

Jeg har alltid følt meg slik. Helt siden jeg var barn har jeg aldri passet helt inn noe sted. Føler liksom at jeg ikke er som alle andre. Om dette er en god eller dårlig følelse vet jeg ikke. Det kommer vel an på situasjonen. Jeg ser på meg selv som en merkelig skrue, og skjønner at mange ikke blir helt komfortable med meg. Kanskje fordi de ikke klarer å sette meg i en bås? Sette et merke på meg så de vet hvor de har meg? Jeg vet ikke.
Men jeg har med dette lært å kjenne og godta mange forskjellige mennesker og liker mennesker som skiller seg litt ut og er litt “out of the box”.
Men det kan også være veldig ensomt til tider. Følelsen av å ikke bli forstått kan ofte rive i sjelen. Men dette er oftes med nærmeste familie… merkelig nok.

Mange sliter for å være som alle andre. Sliter med å bli godtatt av mengden. Men hvem ER egentlig mengden? Er de så like da? Næh.. tror rett og slett vi alle føler oss totalt annerledes til tider.
Prøv å stå midt i en folkemengde, et torg, eller på en overfyllt konsert. Stå helt stille og observèr “mengden” rundt deg. Er du helt lik dem? Eller er du også egentlig annerledes.. og kjenn hvor godt det er å vite at vi er alle individer.

Bare se her hvor mange forskjellige innlegg som blir laget om bokstaven A.

TurboLotte mener noe -igjen..

Ja for tiden driver jeg å tar noen kurs på kveldene. Markedsanalyse, salgskurs og noen kurs i praktisk økonomi og budsjett.

Hvorfor det? Jo rett og slett fordi jeg kan alt for lite om disse tingene. Og jeg har lenge gått med tanken om å åpne en egen liten butikk. Kanskje en nettbutikk i første omgang for å se litt hvilke varer som går og ikke. Ja for å sonde markedet littegranne.

Men i første omgang kursene for å lære så mye som mulig. Her må man trø varsomt og sjangsene for å gjøre alvorlige feil er mange.

For en tid siden var jeg superentusiastisk. Idèene flakset rundt i hodet og inspirasjonen vokste og vokste jo mer jeg tenkte på det.

Drømmen om å skape noe selv. Om å kunne gi det lille ekstra som det blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i siden det store kjedene spiser opp det meste av butikker og småbedrifter.

Men.. etter kurset i går i økonomi... datt all inspirasjon av meg som dårlig pudder.. Himmel og hav.
Inntrykket som jeg sitter igjen med er følgende. GLEM DET!!! Det er nesten umulig å starte en butikk hvis du ikke er milionær fra før eller har en enorm egenkapital og haugevis med mennesker som står klar for å hjelpe deg med alt mulig.

For et vanelig dødelig menneske, blir det alt for mye skatter og utgifter. Man har ikke sjangs til å kunne ta ut noe lønn til å leve av på mange år.. HVIS man skulle være så heldig å faktisk unngå konkurs før det stadiet.

Da er det jammen ikke rart at de store kjedene har tatt over det meste. Men er dette riktig? Hvilket land er det vi vil leve i egentlig? Tenk på alt som forsvinner i dette dragsuget.

Et lite eksempel: Sko... det koster like mye å få reparert sålene på et par damesko som å kjøpe nye. Resultatet blir jo at man må faktisk lete med lupe for å finne de få skomakerene som er igjen. Snart er de vel totalt utryddet de også. Så da står de store skokjedene klare og gnir seg i hendene mens de spyr ut med enda dårligere sko som varer enda kortere. Og så er vi igang.

Koselige butikker med personelig service? Nope... Cubus, Plantagen.. you name it. Denne typen kjeder er de som blir igjen.

Bruk og kast øker mer og mer.

Hva med miljøet? Er vi ikke så opptatt av dette nå? Men hvis det er så umulig for folk å kunne drive småbedrifter som hjelper til med gjenbruk og reparasjoner. Eller som selger kvalitetsvarer for eksempel... da oppfordres vi igjen til bruk og kast. Og søppelberget vokser og vokser.

Vi blir vant til å kjøpe all mat som er pakket inn i plast. Vi aner ikke hva vi kjøper og hvilken kvalitet det er. Men ingen spør.. ingen klager. Det er jo så billig.. så til slutt er dette det eneste man får tak i.

I byen her var det flere slaktere for noen år siden. Nå er det ingen. En "viss" Kiwibutikk her i byen sier de har slakter der. Men de kan ikke skjære en pølse i to engang. De har inget utstyr til dette... kjøttet kommer slik utenifra og du kan ikke velge.

Det er merkelig at hvis du vil sitte i gågaten i poncho og skrike.. så får du stipend og støtte for dette. Fordi det er kunst og kultur...

Men hvis du vil prøve å starte noe eget som har med salg å gjøre.. neida. Kroken på døra og haugevis med skatter og avgifter. GLEM DET!!! Overlat dette til de store intetsigende kjedene som spyr ut med billige kinaproduserte varer som ikke holder lengre enn et par måneder. Men det er jo ikke så nøye... for vi bare kaster det å kjøper nytt! Hurra!!

Fytti... jeg blir rett og slett litt matt...

Tydelige forandringer.

Ingen tvil om at høsten er her. Èn ting er hva kalenderen sier, og èn ting er hvordan det virkelig er. Nå er det ingen tvil i hvertfall. Ute er det typisk september.

Tubochina begynner blomstringen sin nå. Alltid litt for sent synes jeg. Jeg har prøvd å ta den inn for å “redde” den fra kulden. Men da kaster den bare alle knoppene. Så den får stå ute ved døren så lenge.	Denne stauden, Polygonum Affine er en artig sak. Den blomstrer jevnt og trutt fra sommeren og utover høsten. Hver blomst er forskjellig fra hvit til mørk rød. Stakkars Abraham Darby, kjemper mot høsten i bakgrunnen.
Det er ganske mye som blomstrer fremdeles. Selv om det er pjuskete og lite pent. Nicotianaene klippet jeg ned her på sensommeren da de ble så lange og uregjerlige. Men nå er de i full gang igjen.	Den hvite Cosmosen er helt på høygir. Men den er slitsom. Slenger seg og legger seg ned uansett hvor mye jeg prøver å binde dem opp. Bak er de gule Helianthusene som ikke er lette å bli kvitt. Obs.. tenk deg om før du planter disse.
Fløyelstjæreblomst blomstrer enda. Ganske stilig struktur her med det sølvgråe mot den sjokkrosa og sorte frø inni kapslene.	Denne tror jeg er en ettårig Scabiosa Chianti. Puslete greier dette her. Men sånn på nærthold er de jo veldig fine.
Anemone, Kønigen Charlotte. Vi har to ting felles… navnet.. vel bare det siste, og at vi er ganske pjuskete og slitne begge to for tiden. Men vi står nå der og prøver så godt vi kan.	Crown Princess Margaretha. Austinrose. Nyyyyydelig som alltid. Gir ikke opp hun heller. Fargen er nesten umulig å fange opp på kamera. På dette bildet ble den veldig rosa. Men er i virkeligheten mer mørk gulorange.. en fantastisk rose.
Hva heter nå denne igjen?	Høsten er kommet til dammen også. Vannlijer visner og furunåler må fiskes opp hver dag…

Stakkars hagen. Jeg har ikke tid eller overskudd til å følge den opp akkurat for tiden. Jeg sleper meg opp til drivhuset og pliktvanner det som er der. Resten som er ute må klare seg selv. Men det er jo slik det skal være. Så er jeg megadrittlei i vinter. Og så.. omtrent rett etter jul kommer all hagegalskap tilbake. Det er godt med en pause, og supert når man skal begynne igjen.

VS: Som å vinne i lotto!

Angst og beven har byttet plass med lykke og en enorm lettelse!

Vaskehjelp og kameratyver.

At det skal være så vanskelig å få tak i en vaskehjelp? Er det ingen som vil ha den jobben lengre?
Da jeg var barn, så hadde vi en fantastisk Fru Lund, som kom til oss hver onsdag og annenhver fredag. Hun kom tidlig om morgenen. Satt og skravlet sammen med oss ved frokostbordet mens hun og mamma dampet i vei. –Ja på den tiden var jo det helt normalt..Å røyke mener jeg.

Hvis jeg tilfeldigvis var hjemme fra skolen av en eller annen grunn, måtte jeg bare rømme ut. For i hus, gikk det ikke an å være. Hun snudde alt opp ned. Det så ikke ut noe sted. Men da klokken var slaget to, var alt blåst. Senger redd opp, alt støvsugd og vasket. Klær og duker strøket. Og det var en deilig lukt av grønnsåpe overalt. Alt dette ble gjort akkompagnert av “Ola var fra Sandefjord”.

Nå skjønner jeg at det kanskje er umulig å ønske seg noe i samme sjanger. Men skulle gjærne hatt noen som kunne kommet å tatt det grøvste av og til.
Når til og med “Karius og Baktus” har klart det??!!

Jeg er så inderlig lei av å måtte bruke hver bidige helg på kun husarbeide. Hadde jo vært hyggelig å kunne gjøre noe annet også noen gang?

Så kjenner du noen så si ifra!

Ellers har det en tendens til å være litt mer på kameraet mitt enn det jeg har tatt bilde av. Det er ikke unormalt å finne 29 bilder av sofaen eller 32 bilder av stuebordets underside. Her er jo tyven ganske lett å kjenne igjen. Vinner vel ikke prisen for norges vakreste bilder, akkurat. Under her er et nærstudie av munnhulen…

Lamperesultat

Tja.. hva skal man si? Mye jobb for lite resultat eller? Den er nesten finere uten lys, for da ser man bedre at den er hvit.
Men FOR en jobb!! Tror ikke jeg gjør dette her til et levebrød nei. Tankene går jo da til den stakkaren som faktisk har hatt dette som jobb. For jeg tviler på at det er noen maskiner som kan sette på alle de krystallene der med tynne ståltråder. Geezzzz.

Etter at jeg hadde fjernet alle krystallene så måtte hele stativet vaskes. Og så etterpå sprayet jeg det hvitt.
Tips: Ikke stå ute på kvelden på grusen fordi du er så utålmodig at du ikke gidder å vente til dagen etterpå hvor det faktisk er såpass med lys at du ser hva *¤#%”” du gjør. Da den var tørr og jeg tok den inn, så jeg jo at jeg ikke hadde fått sprayet alt da. Og en slik sprayboks til den nette sum av 100,- NOK blir fort tom.-Så da måtte jeg pokker meg kjøpe en ny dagen etter for kun 5cm.. Drit og dra.

Så måtte jo alle disse dingledanglene –etter at de var vasket, på igjen da. èn etter èn. Herrekongsverre så kjedelig.

Så den er kanskje like harry enda. Men dog litt mer “soft”. Ref:bildet i innlegget under.
Men nå har jeg alltid vært litt “sucker” for dingeldangel og bling-bling. Så jeg fryder meg jo da. Lillegutt er også fasinert over alle “diamantene”. Så da er vi i alle fall to.

Bildene her ble utrolig dårlige da. Tror det skyldes en god blanding av dårlig fotograf og lillegutts fingre på kameralinsa.

TurboLotte tukler..

Hva jeg tukler med nå? Lamper. I hvertfall èn lampe. Hvis dette blir bra, så blir det kanskje fler. Men akkurat nå er fristelsen ikke kjempestor.

Har fått tak i en gammel lysekrone. ( Hurra! Og tusen takk Lene og Kjetil!!) Så nå skal denne til pers. Den er her på bildet delt i to for å gjøre det litt lettere… tror jeg.

Så må alle… ja alle-hver bidige dinglegreie tas av. Og her snøres den tynne ståltråden opp med tang. Joda. Har jeg blødende fingertupper og skjelvende armer nå? –Stemmer det.
Så nå skal den behandles litt.
I morgen skal jeg på kurs hele kvelden. Så den blir nok ikke ferdig da. Eller det kommer jo an på hvor utålmodig jeg er da.. Eller det kan hende hele greia blir bare en fiasko. Ja vi prøver..

Ellers er det dårlig på hagefronten. Melonen fra forrige innlegg ble fortært på jobb. God? Næh.. smakte ingenting egentlig. Så den var nok ikke moden nok nei. Så de andre to får henge leeeeeenge før de blir høstet ja.

Men noen roser trår nå til litt igjen. Og solen de to siste dagene har jo hjulpet litt på.

Denne her er ikke den kraftigste nei. Men må vel bare ha noen år på seg tenker jeg.

Aloha skal liksom være en svær busk har jeg forstått? Her er den ei pingle. Men kanskje også fordi den ble flyttet igjen i år? Vi får se.

Mine mystiske meloner

Akkurat ja. Igjen tenker man noe heelt annet. Men faktisk ER mine meloner ganske mystiske.

Jeg sådde disse selv her for noen måneder siden. Frø som jeg rett og slett bare skrapte ut av en melon jeg kjøpte i butikken. Spirte og vokste gjorde de også!

Men nå.. nå har jeg da noe få meloner hengende der i drivhuset. Men hvordan i huleste heitaste, skal jeg vite om de er modne?

De som er i butikken kan man jo lukte på, og kjenne litt på. Men disse her har vært sånn i laaaang stund nå. Hvordan er ståa her? Jeg har jo prøvd å spørre. Men det er som å spørre mannen sin om hva han tenker på. Null respons her. Så hva gjør jeg da? 
Ta en, skjær den opp og kikk, sier du. Javel? Men helt ærlig. Her har jeg dillet og dullet med disse herre i laaaang tid. Fightet spinnmidd og tørke, overvanning og for lite sol. Jeg har til og med laget melonhengekøye. Men hvor bildet av den ble av er et annet mysterie. Sånn er det med ting man dyrker selv. Man får et slags hellig teit fårhold tid det. Utroooolig teit egentlig. Har jeg lyst på en melon, kan jeg da traske hen på Kiwien borti gata her? Men neeeiiida, her dyrker man selv. Og dette er sikkert norges dyreste melon. ( Hvis du ser bortifra de jeg hadde i fjor. Da kjøpte jeg frø som kostet en liten formue… og ikke fikk jeg meloner heller.. hysj… ) Men det er noe med det å gjøre det selv. Man kjenner seg som en liten skaper i et bittelite univærs..

Men hvis jeg nå ofrer denne her, som jeg har dillet med så lenge. Tenk om jeg bare åpner den da. Så er den ikke moden i det hele tatt? Eller tenk om den er overmoden og helt pyton? Hva skal jeg gjøre da?

Nei disse melonene er litt som livet egentlig. Man vet ikke hva man får før man prøver. Men hvis man trår for langt, så blir det krise. Hvis man ikke trør så blir det også krise.. Huff… 

TurboLotte rabler igjen..

Huff for en uke det har vært! Det er gøy å ha mye å gjøre. Jeg blir litt gira av sånt. Men når det blir for mye, og litt for mye mas… da er det ikke gøy lengre. Og at man ikke får hentet seg inn på en måte. Næh.. det er ikke stas.
Saken er at i min jobb har jeg mye med et land på andre siden av Atlanteren. Et land hvor de kommer på jobb når klokken er sånn ca 3 her i Norge. Og et land hvor det ikke er normalt at noen må hjem etter jobb. Et land hvor de fleste har Nannys som passer deres barn hjemme. Da er det ikke så lett å si at en ikke kan gjøre det de ber om fordi at de menneskene som sitter med den informasjonen du trenger her i landet faktisk har gått hjem for dagen, eller at en selv må hente barn i barnehagen, eller rett og slett fordi at en har en familie hjemme som venter. –Sukk…
Men heldigvis er det ikke alltid sånn. Dessuten har jeg begynt på  kurs på noen kvelder også. Så overtid og så rett på kurs, og så hjem kl 21.30 tar på i lengden.

Så etter en sliten uke på jobb kommer man hjem og ser for seg en rolig helg. Joda. Og hva gjør man for å slappe skikkelig av? Jo man finner ut at man skal lære 4-åringen å sykle uten støttehjul! –Balsam for sjelen dette her!.
Det er ingenting som mykner opp stive kontorskuldre bedre enn en skikkelig løpetur rundt i ring, krokbøyd for å holde fast en minisykkel med en lettere utolmodig og ikke steintøff 4- åring, mens man kommer med oppmuntrende tilrop.

De første tre-fire rundene går greit. Helt til man prøver å løsne taket bittegranne… sykkelen vingler litt, og Gullgutten får hetta og blir knallforbanna. –Hvem i all verden har han dette fra? Meg, sier du? Ok. Ser den og legger meg flat. Utseendet fra Pappan og sinnet fra Mamman. Ja jeg er overlykkelig over å kunne bidra med noe!

Vi prøver igjen i morgen tror jeg.
Så nå er endelig Gullgutten i seng og Storesøster er opptatt med sitt. Gubben har druknet seg i YouTube og jeg? Jo jeg trekker et lettelsens sukk. Det er helg!

Men før dette måtte det ryddes her. Og Lego og andre småduppeditter ligger som vanlig strødd overalt. Alle som har barn kjenner vel til smerten ved å trø på en legokloss. Men av og til blir jeg stående å se på det. Hva har skjedd her?

Her ser det ut som vi har en mann som kanskje ikke helt har skjønt at høsten er kommet ( og egentlig har vært her hele sommeren), eller kanskje han er en turist som har fått himla dårlig informasjon om klimaet her av turistkontoret. Det ser ut som han skulle ut med søpla. På veien har han tydeligvis hatt et uheldig møte med  noe som ikke er et vanlig innslag i den norske fauna. Men i disse klimakrisetider så er man jo ikke overrasket over noe. Beistet til høyre i bildet ser ganske skyldig ut, selv om den gjemmer seg bak den rosa klossen og later som den “tilfeldigvis kom forbi”.
Her har både ambulanse og brannvesen måtte trådd til. Huffameg. Ser ut som lillegutts leker har hatt en hektisk dag de også.

Hagen er tristelig forsømt i disse dager. Heldigvis er det noen som klarer seg okke som.

TurboLotte vurderer sjokolade…

Ja det er en regel her i huset. Kommer det noe nytt på sjokoladefronten, så MÅ det testes og vurderes.

Vet ikke hvor ny den egentlig er, men det er første gang jeg ser den i alle fall. Det var to typer Melkedrøm som jeg kunne se. En med valnøtt og karamell, og denne som er med bringebær og yoghurt.

Tanke som slår meg når jeg leser om sistnevnte er: Ritter Sport med yoghurt. Den er god. Selv til å være “utenlandsk”. ( Ja, norsk sjokolade er best. Ferdig med det!!”

Så da kjøper man denne.

Vurdering:

1. Innpakning: Den ekle rosa fargen gir ikke assosiasjoner til bringebær. Men får meg heller til å tenke på L`oreal sminke. Ikke positivt. Her kunne de gjengitt det bringebærrøde på en bedre måte. Tegningen av bringebæret og yoghurten oppå kunne også vært bedre. Jeg hadde gått for et større bær som kanskje hadde “plasket” ned i yoghurten eller noe i den duren.

2. Lukt. Bringebærdropslukt.. Jo, setter spyttkjertlene igang. Ikke noe spesiell yoghurtlukt. Kanskje like greit.

2. Smak: Vel.. ubestemmelig med en gang. Konsistensen er ikke supert. En smule kornete kanskje? Litt tørt fyll. Kunne tenkt meg noe litt mere “flytende” her?

Først tenker man: Hmmmm, smaker jo ganske godt denne her! –Så kommer en bismak av noe forferdelig kunstig. Nope.. ikke god.

Men.. så etter en stund igjen, kommer lysten på èn bit til.

Totalvurdering: Joda.. helt grei. Men ingen “evig klassiker” i butikkhyllene.

Ellers i mitt rotete liv: Skulle gjøre en haug med ting i helgen. Men har ikke gjort noe særlig egentlig. Lørdag fikk jeg handlet og gjort en haug med ærender. Så fikk jeg endelig skiftet ut grusen i akvariet med sand. Stakkars Pansermallene. Ikke noe greit for bartene med denne grusen. Dessuten ser det mer ryddig ut med sand synes jeg.

Georg hadde sin første tur ute med sele i dag. Gikk veldig fint. Flere bilder fra det kan sees HER.

Hagerelatert: Fytti… jeg er drittlei. Ugresset vokser som en vind. Vindelen er snart det eneste som blomstrer her. Visne Fuchsiablomster ligger strødd over alt, og klistrer seg til verandaen som flått på en nakenmodell. Men plenen ble nå klippet da. Og noen visne roser ble klippet av. That`s it. 

Ærlig talt, æ sommeren over?

Det er fredag, og tid for Petunias ABC i ord og bilder. Bokstaven er i dag Æ.. ikke den letteste det heller.

Men det første som ramlet meg inn da jeg så dette i går ettermiddag var: Ærlig talt!! Dette er jo helt villt. Regnet var som en vegg utenfor. Merkelig at noe synes på bildet i det hele tatt.

Paviljongen gjorde klare tegn på at: "Du.. du kan bare forberede deg på at nå er det høst. Hvor mange hint må du ha?

Stroppen som holder taket oppe i midten var slitt av i vinden. Og nå hang det der å samlet vann gitt. Heldigvis var det et lite hull i midten som kjettingen til lysekronen henger i, så litt vann rant ut under og antageligvis reddet hele greia for å kollapse.

Her kan man se den stakkars litt krøkkete lysekronen som i alle fall blir vasket. Duken under fikk seg også en real spyling. Kunne strengt tatt bare helt på litt vaskepulver så var vel den jobben gjort.

Det synes vel ikke så godt, men det er en god foss med vann som renner ned i midten der ja.

Ja ærlig talt. Æ sommåren åvår? Som vi sier her i Kristianby.

Vi kan vel ikke skryte på oss en utrolig vakker sommer her på den bløde kyststripe.. Vel vi kan i alle fal stå for det "bløde".

Flere forslag til bokstaven Æ kan finnes her.

Om å være sliten

Jepp... jeg er sliten. Driiitsliten!! Stressa.

I dag måtte jeg sette meg ned å grine en skvett på do på jobb. Snakker om å være teit.

Men noen ganger blir det sånn. Man kommer til et punkt hvor alt bare stokker seg, og hodet koker over. Da er det likegreit å lette litt på trykket sånn i all stillhet.
Selv om det hadde vært fristende å stå oppå skrivebordet på jobb å skrike ut mens jeg tømte hullemaskinen utover alt. Lurer på hva de hadde gjort da? Hadde de bare sittet der med stirrende øyne, -måpende, mens de hvite prikkene dalte ned som snø. Ville de faktisk få de små papirbitene i øynene? Ville de blunke i det hele tatt? He-he. Tror ikke jeg skal prøve det akkurat med en gang.

Men jeg husker da jeg var liten, og Mamma sa hun var så sliten etter jobb. Jeg synes det var SÅ teit. Himmel, hun hadde jo ikke lekt engang!? -Jeg kunne virkelig ikke forstå det.
Men jeg forstår det i dag...

Gubben skjønner det heller ikke. Og det er kanskje ikke så rart. Han jobber tross alt ute i all slags vær, og løfter tunge ting og blir våt på bena når det regner. Men han er jo sliten fysisk. Og det er noe annet enn å være sliten i hodet.
Det er egentlig helt meningsløst å være sliten i hodet. Kan ikke brukes til noe. Og hindrer man i å gjøre alt det man egentlig føler en burde gjort.
Ja jeg ser rundt meg. Det er alt for mye som burde vært gjort. Ja-ja.

Men hva er det som gjør at jeg blir sliten i hodet? Tja.. Mas. Tror det er det som jeg synes er værst. Mas blandet med stress og tidspress. Dårlige systemer og uklare meldinger. Hvis du i tillegg legger til en pc som ikke virker, ja da blir det ikke bare fårikål som koker på høsten.

Kan man hvile hodet uten å sove? Meditasjon.. ok? Når da? Hvor da? Næh. En får bare vente på at en ny dag skal begynne. Så er alt glemt.