Ro-ro til ingensteds..

I dag har man trent. Jaaa.. helt utrolig.

Jeg må jo bare si det.
Kronisk lat som jeg er, så er dette faktisk en bragd som kan måle seg med både det ene og det andre skal jeg bare si.

Jeg har ingen unnskyldning. Rett og slett griselat.. jepp, der har du meg i et nøtteskall.

Så har man vondt i skulderen, og ingenting hjelper, jo da er det bare å bite i det berømte sure eplet (som forresten bare gir en ENDA mere lyst på sjokolade.. bare så det er sagt.. dagens slanketips.) og sette igang med en eller annen form for bevegelse.


"Romaskin" sa min bartede fysioterapaut. Også kalt "Vidar Veivals".
Og når Vidar Veivals blir streng i øynene og barten snurrer seg enda mere og han  sier hopp.. så hopper du. -Trust me!!

Så joda. Unnskyldninger er jeg himla god på. Har milevis av de på lager. Kan faktisk dele ut unnskyldninger til halve byen uten å stamme hvis jeg må.
Men nå har det seg sånn da, at kliss inntill døren til kontoret på jobb finner man? Jepp.. Trimrommet.
Og det er ikke bare litt nærme.. faktisk utrooooolig nærme. Flaut nærme vil jeg egentlig si.

Så da er jo unnskyldningen med tidsklemma borte som dugg for solen. Pokkern..
Og skulderen skriker etter ett eller annet. Antar det er blodsirkulasjon eller noe sånt dritt.

I dag har jeg tatt skrittet. Den store dørstokkmila forbi kaffemaskinen og inn på trimrommet. Guuud så teit en føler seg.
Der sitter de med kondomdress og stålkondis, og peser ivei på spinningsyklene, mens en ultratrent type som er 150 år eldre enn meg, ikke er svett engang..

Jeg glir ned på romaskinen. Hvordan i helskotta virker denne da?
Spinningfantomene freser rundt meg. I vill fart kan man si.
Og jeg sitter der i "Jolla" mi, og ikke aner hvilken knapp jeg skal trykke på. -Vi prøver.. trykker manuell, og drar litt i håndtakene. Jo, det minner om roing.
Og setet? Skal ikke det liksom gli fram og tilbake da? Jeg rykker litt i det. Kremt.. det beveger seg jo ikke.
En kollega kjenner meg igjen fra spinningsykkelen og smiler oppmuntrene.
Jeg har mest lyst til å dø når jeg kjenner at treningsjakka faktisk har kilt seg fast mellom setet og skinnegreia.
Herregud.. det er bare meg som klarer sånt.

Men klarer å lirke den ut uten store brøl og sprell.
Teitere enn før, ror jeg videre. Inn i solnedgangen. Foran meg spinner de videre som en flokk med ville reinsdyr etter toner av Lady Gaga..
Og jeg.. jeg kommer ikke av flekken. Men ror da. Ror og ror.. Og mens jeg ror og kjenner at jeg en gang hadde muskler på de plassene som nå skriker i smerte. Fint det. Sikkert meningen.

Etter et kvarters roing, føler jeg virkelig det er nok for sånn første gang, og humper uelegant bort til tredemølla hvor jeg tar en 20 min intervalltrening, som vi så fint kaller det når vi ikke har kondis nok til å løpe hele tiden. -Høres så proff ut. Høhøhø.

Og av erfaring vet jeg at jeg blir dritkvalm og svimmel etter sånn tredemølle. Så jeg konser villt på å gå ned av faenskapen uten å tryne rett inn i vanndispenseren på vei inn på kontoret igjen.

Kjører hjem fra jobb. Veldig fornøyd med meg selv, og konstanterer at akkurat nå har jeg ikke vondt i skulderen i det hele tatt..

Kan jo gi mersmak sånt no!

(Jøsses.. dette er det 700nde innlegget i denne bloggen!! 700 innlegg med crap!)